BERGEN I NORSK LITTERATURHISTORIE

Byen Bergen, grunnlagt år 1070, var først og fremst en transitthavn, en omlastingsplass for tørrfisk som ble eksportert, og for importvarer fra kontinentet og de britiske øyer. Kongssetet og den kirkelige og verdslige administrasjonen holdt til på "Holmen" (i dag: festningen Bergenhus) ved innløpet til havnen. Og der begynner den bergenske litteraturhistorien, på slutten av 1000-tallet, med munker, prester og kongelige skrivere som skrev prekener, oversatte franske lyriske epos om vandrende riddere til norrøn prosa, og laget avskrifter av lover og kongelige forordninger.

De skrev med penn og blekk på pergament. Skrifttypen var den angelsaksiske rundskriften, men den gamle runeskriften, risset inn i tre eller stein, var lenge i bruk. Da deler av "Bryggen", rekken av sjøboder på østsiden av havnen - Vågen - ble gravd ut etter en brann i 1955, fant arkeologene over 500 tavler og pinner med runeinnskrifter. En av dem var et norrønt kjærlighetsdikt med et sitat på latin - fra Ovid. Dikteren var anonym, som de fleste av sine samtidige.

Bergens status som kongelig residensstad i en selvstendig Nordsjø-makt varte ikke lenge. I løpet av 1300-tallet ble administrasjonen flyttet til Oslo, og landet gikk inn i en politisk union med Danmark. Nordtyske kjøpmenn sammensluttet i "Hansa"-forbundet overtok mesteparten av utenrikshandelen. Den første moderne forfatter som skrev i og om Bergen klaget bittert over den tapte selvstendigheten og over utlendingenes økonomiske utbytting av byen. (Moderne historikere har et mer balansert syn på Hansa'ens rolle.) Forfatteren var Absalon Pederssønn Beyer (1528-1575), teologisk lektor ved Katedralskolen og slottsprest på Bergenhus. Hans Dagbok er en av hovedkildene til det vi vet om dagliglivet i Bergen på 1500-tallet. Han skildrer en liten by som hadde færre enn 10.000 innbyggere - og flere hundre ølstuer og øltapperier. Fyll, bråk og slagsmål, som av og til endte med drap, hørte til dagens orden.

I kontrast til dette skrev Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) gudfryktige salmer om synd, anger og frelse. Billedbruken hennes bærer tydelig preg av at hun var husmor og mor. Hun var så populær at kongen i 1684 gav henne skattefrihet for resten av livet - den første moderne diktergasje i den norske litteraturhistorien.

1684 var også fødselsåret til Ludvig Holberg, professor i historie og komedie-forfatter. Han forlot Bergen 19 år gammel, reiste rundt i Europa noen år og bodde så resten av sitt liv i København. Han døde i 1754. Han blir gjerne kalt "den danske litteraturs far", og komediene hans, som er sterkt påvirket av Molière, har handlingen lagt til danske forhold; men noen av de viktigste typene i dem bærer tydelig preg av oppvekstårene hans i Bergen. Han skrev også en Bergens Historie og science fiction-romanen Niels Klim, der heltens reise til en underjordisk verden begynner i en hule i Bergen.

I løpet av 1700-tallet ble Norge stadig økonomisk sterkere, og landet kom mer på like fot med Danmark i unionen. I Bergen kom utenrikshandelen på norske hender. Sammen med embets-aristokratiet utgjorde disse handelsborgerne et kultur-publikum med sterke europeiske bånd. Mot slutten av hundreåret hadde Bergen et amatør-symfoniorkster som oppførte europeisk samtidsmusikk, f. eks. symfonier av Joseph Haydn, og et amatørteaterselskap som reiste en bygning med 900 sitteplasser. (Huset ble ødelagt under et bombeangrep i 1944.) En hovedperson i byens kulturliv var forfatteren Claus Fasting, en human politi-aktor og utgiver av ukebladet Provincial Blade, der han gjorde det bergenske publikum kjent med franske opplysnings-skribenter.

I 1850 grunnla den berømte fiolinisten Ole Bull (1810-1880) det første norske nasjonalteater i bygningen fra år 1800. Der fikk den unge Henrik Ibsen (1828-1906) sin første opplæring som teatermann, og der var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) teatersjef fra 1857 til 1859. Mens han bodde i Bergen, skrev han nasjonalsangen "Ja, vi elsker dette landet".

I den andre halvdelen av 1800-tallet forandret byen seg til en moderne industriby. Innbyggerantallet vokste fra 26.500 i 1855 til 78.000 i 1914. Veksten førte med seg økende klassemotsetninger og sosial uro. Det største litterære navnet blant de som skildret byen i denne perioden er Amalie Skram (1846-1906). Hadde hun skrevet på et europeisk hovedspråk ville hun i dag ha blitt regnet som en av 1800-tallets store realister. Hovedverket hennes, Hellemyrsfolket, som kom ut i fire bind 1887-1898, følger i naturalistisk stil en bergensk familie gjennom fire generasjoner. Typisk for Skram er den inngående kjennskapen til hverdags- og arbeidsliv i alle samfunnsklasser; hun forstod mye av samspillet mellom sosiale konflikter og individuelle skjebner.

Journalisten og dramatikeren Nordahl Grieg, født i Bergen 1902, død i et bombefly over Berlin i 1943, var den første norske dramatikeren som brøt med Ibsen-tradisjonen og arbeidet med raske sceneskift og skarpe kontraster etter mønster av Eisensteins Sovjet-filmer. Et av skuespillene hans, Vår ære og vår makt (1935), har handlingen lagt til Bergen under første verdenskrig, da nøytrale norske skip ble senket av tyske u-båter og hundrevis av sjøfolk drept, mens noen redere håvet inn enorme fortjenester.

Bergens økonomiske og sosiale historie er bakgrunnen for romanene til Kåre Fasting (1907-1983). Romanene hans er blitt oversett av litteraturkritikken og -historien, men måten de er fortalt på, gjør dem til et glimrende materiale for en TV-serie. - Fastings samtidige Torborg Nedreaas (1906-1987) er blant de mest leste og populære norske romanforfatterne på 1900-tallet. Hun skrev feministisk lenge før feminismen ble "nyoppdaget" omkring 1970. Hun hatet fascisme og undertrykkelse - og forsvarte og forstod de unge jentene som ble "tyskertøser" i okkupasjonsårene. I romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947) viser hun hvordan blind kjærlighet kan bli undergangen for en ung kvinne. Hovedverket hennes er en rekke noveller og romaner om en jente som vokser opp i Bergen i årene omkring første verdenskrig, i en middelklasse-familie som bor midt mellom luksus-villaer og fattigstrøk. Titlene er Trylleglasset (1950), Stoppested (1953), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971).

Mange forfattere bor og arbeider i dagens Bergen. Blant de mest kjente er lyrikeren, essayisten og retorikk-professoren Georg Johannesen (f. 1931) og dramatikeren og romanforfatteren Cecilie Løveid (f. 1951). To andre er blitt velkjente ute i Europa: Kriminalforfatteren Gunnar Staalesen (f. 1947) blir presentert i en egen artikkel. Han har også dramatisert Amalie Skrams Hellemyrsfolket (se ovenfor) og laget en praktfull forestilling av den. I år kommer tredje bind av en romantrilogi der han skildrer Bergen i tidsrommet fra nyttårsaften 1900 til nyttårsaften 1999. De første to bindene var 1900. Morgenrød (1997) og 1950. High Noon (1998). Dramatikeren Jon Fosse (f. 1959) har fått flere skuespill oversatt og oppført på europeiske scener. Skuespillene hans har få likheter med Ibsen-tradisjonen eller med Nordahl Griegs politiske teater; virkningen ligger i de poetiske kvalitetene i den halv-realistiske dialogen. De viktigste titlene er Namnet, (1995), Nokon kjem til å komme (1996), og Barnet (1997). Blant romanene må Melancholia I-II (1995-1996) sies å være det foreløpige høydepunkt.

Willy Dahl
Professor emeritus,
tidl. professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen