Start

Bibliografi

Romaner og andre tekster

Dramatikk

Barnebøker

Uroppførelser

Artikler av Gunnar Staalesen

Tekstutdrag

Bukken til havresekken

Hekseringen

1900 Morgenrød

Falne engler

Fortellingen om hon så ble det første kiket mitt, nesten

Oversettelser

Av Gunnar Staalesens verker

Gunnar Staalesen som oversetter

Annet

Om Gunnar Staalesen

Tekstutdrag fra Falne engler

Presten reiste seg. Det var en forholdsvis ung mann, med barnslig ansikt, store briller og pannelugg. For meg så han mer ut som en konfirmant enn en kapellan. Men stemmen hans var mørk og myndig da han sa: "Vi er samlet her i dag, ved Jan Petter Olsens båre..." Og tankene mine drev bort, tilbake til klasserommet. Enda en gang så jeg for meg skoleklassen på nesten tretti gutter, som hadde fulgt hverandre gjennom sju år på folkeskolen, fra 1949 til 1956.

Jeg satt ved et av vinduene og hadde Puddefjorden i synsfeltet. Når undervisningen ble for kjedelig, gled blikket ut dit, der båter av alle størrelser stampet forbi: slepebåter og Askøyferger, lasteskip og passasjerbåter. De drog avgårde til eksotiske steder som Kleppestø og Rio de Janeiro, og de brakte med seg et uavvendelig bilde av tørrfisk og bananer. Duften av begge. Synet av bunter og hvite trekasser med blå og gule merkelapper på. Den ene ble lesset på, den andre losset. Sjøboder med kraner og taljer som minnet om galger. Skyvedører som ble åpnet rett ut mot den tomme luften. Alle vi ungene med øynene på stilker, oppe på randen av Nordnesparken, forsvarlig bak et gjerde, milelangt fra både Kleppestø og Rio de Janeiro. Klassen rundt meg. Jakob på første benk. Han bodde helt i utkanten av skolekretsen, innerst i Skottegaten, på et av hjørnene mot Claus Frimannsgate. Han spilte piano og stakk hele tiden avgårde med de beste karakterene. Det var Benny'en som egentlig het Bernhardt og var klassens bølle: ti kilo tyngre enn de fleste av oss, røkte da han var ti, drakk da han var tretten, drog til sjøs femten år gammel, og endte senere hen som den stødigste gravemaskinsføreren i byen. Det var Paul Finckel på bakerste benk, kortpustet og lubben, allerede dengang en vittig hund, med rappkjeftete kommentarer for et gapskrattende galleri. Det var hei-kor-det-går-og te-helvete-med- det-sjarmøren Helge, som selv gikk samme veien først av oss alle, da han stupte i lasterommet under lossingen i Liverpool en dag i påskeuken 1964. Og det var stillferdige, mørkhårete Arvid, så tenksom at han døde av kreft trettiseks år gammel. Det var Pelle, som bodde i samme gate som meg og var den beste kameraten min på den tiden. Sammen startet vi alt fra hemmelige ligaer til detektivbyråer, fra gatebuekorps til sykkelklubber, før fedrenes yrkeskarrierer innhentet oss. Pelle og familien hans flyttet til Fredrikstad, og vi så hverandre aldri mer igjen. Det var godt over tjue andre, storvokste og småvokste , rødhårete og blonde, fregnete og blekfete. Når vi stilte opp til klassebilde, så vi ut som en hvilken som helst gutteklasse på den tiden: i strikkejakker, gensere og vindjakker, i nikkers som var sydd om etter våre fedres avlagte søndagsbukser fra trettiårene, og til ære for fotografen stod vi med strikkeluene i hendene: de blå strikkeluene med blåhvit stripe langs brotet, farget over i vasken, eller grå, ensfargete luer med toppen revet av i strid. Ingen hadde tegnet svarte kors over hodene våre. Ingen hadde sagt oss når vi skulle dø. Forsamlingen sang: " Leid milde ljos - i gjennom skoddeeim - leid du meg fram." Det var en sang jeg husket fra fordums sangtimer. "Eg går i mørke - natt langt frå min heim - leid du meg fram." Ved siden av meg sang Jakob Aasen med høy klar tenor. "Før du min fot - eg treng ei sjå min veg - så langt og vidt - eitt steg er nok åt meg" På første benk var det noen som hulket lavt. Når en av oss døde, var det som om vi fremdeles satt i det samme klasseværelset, en gang midtveis i skoletiden, i fjerde eller femte klasse. Ennå satt de fleste av oss ved pultene våre. Plassene til Helge og Arvid hadde allerede stått tomme i flere år. Nå hadde også Jan Petter reist seg og gått ut.- En for en skulle vi plukkes ut, som når vi ble hentet til skoletannlegen. En for en skulle vi forlate rommet, til alle plassene var tomme. og den store overlærereren kom, for å sende noen av oss opp på tegnesalen i øverste etasje, resten ned til fyrrommet i kjelleren. Den unge presten talte. Det ble sunget igjen: "Kjærlighet fra Gud - springer like ut - som en kilde, klar og ren..." Salmesangen brakte meg tilbake til de gangene Rebecca og jeg hadde sittet sammen på galleriet i forsamlingshuset der hennes far, legpredikanten, talte med bevende røst om frelse og fortapelse. Rebecca, som hadde sprunget inn og ut av livet mitt, flyttet til og fra, fra jeg var fire til jeg hadde passert tjue. Som jeg ikke engang trengte lukke øynene for å se, fra hun var fem år gammel, i strikkejakke med tinnknapper, til hun atten år gammel bare satt der og ventet på meg mens jeg bøyde meg fram og kysset henne forsiktig. "Bli i kjærlighet - og du har Guds fred - thi Gud selv e-er kjæ-æ-ærlighet." Presten foretok jordfestelsen. "Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå." Tre skjeer med jord falt med dump lyd over Jan Petters kiste. Nå gråt det stille fra første benk. det rystet i skuldre, og noen mumlet ett eller annet, lavt for seg selv. "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Vi sang Deilig er jorden. Den enslige fiolinisten spilte i ensomme stunder av Ole Bull. Jan Petters enke og hans to barn var framme og la ned hver sin rose på den nedsenkete kisten, før de gikk ut i det vestlandske vinterværet. Vi andre toget etter, med langsomme skritt. Idet jeg passerte kisten, ble jeg stående noen sekunder. Døren ut til korridoren hadde lukket seg bak Jan Petter. Snart skulle det ringe ut. Spørsmålet du uvilkårlig stilte deg, var: Hvem blir den neste? Er det kanskje din tur, neste gang? Slik er det. Du visste aldri når du ble innkalt til skoletannlegen. Og du vet aldri når du skal dø.

© Bergen Off. Bibliotek Sist oppdatert 16. mars 2000 av av Anna Margreta Lunde, Henrik Kiiehn Nielsen og Kari Hop Skiftesvik