Start

Bibliografi

Romaner og andre tekster

Dramatikk

Barnebøker

Uroppførelser

Artikler av Gunnar Staalesen

Tekstutdrag

Bukken til havresekken

Hekseringen

1900 Morgenrød

Falne engler

Fortellingen om hon så ble det første kiket mitt, nesten

Oversettelser

Av Gunnar Staalesens verker

Gunnar Staalesen som oversetter

Annet

Om Gunnar Staalesen

Fortellingen om hon så ble det første kiket mitt, nesten I Blues for Amalie Jensen Fulltekst versjon

Hon satt på trappen foran det grønne huset, og hon hadde langt, lyst hår så va knøttet i flettar og festet med strikk, og øgene honnes hadde den samme blåfargen så den på Hansakorkene te seltersflaskene, dengangen, di med blå bunn og kvite bokstaver i jevn stigning, der det sto Selters, og så ikkje va det verste du kunne vinne når vi spelte Hansamerkar om våren. Den ene hånden honnes holdt om it deilig støkke sukkerkandis, og med den andre hånden pillet hon seg i nesen. Eg elsket hon. Dette va i 1953, og eg va seks år gammel, mens hon va en moden kvinne på seks og it halvt. Hon het, nei, det spellar ingen rolle ka hon het. Og det spellar ingen rolle ka for en trappe hon satt på, for både trappen og huset e jevnet med jorden no. Men den dagen, i begynnelsen av oktober 1953, då ble hon det første kiket mitt - nesten. Å få vennar, det va´kje vanskelig, ikkje i 1953. Eg huskar då vi fløttet te den gaten, og det første eg gjorde va å ta en bunke Donald-Duck bladar, og sitte meg på trappen foran huset, og hadde du en bunke Donald Duck-bladar, så kunne du bli venner med hele verden og Eisenhower dengangen, i 1953. Så før det begynte å regne va eg bestevennar med hele gaten, og det tok ikkje lang tid før det begynte å regne, i oktober 1953. Å få it kik, det va litt verre. Hon-altså, hon- hon samlet på glans. Di sa at hon hadde den beste samlingen i gaten. Nokken hadde hon fått helt fra Amerika. Det va di med nokken små indianerbarn på så satt og klappet på dådyr ute i skogen it sted. Og eg hadde nokken glansbilder, eg hadde nokken Fantomet-glans så eg hadde vunnet då Blå Kors hadde utlodning i gymnastikksalen på Nesttun, og det va en ekte Fantomet-serie på åtte bilder, det va nokken karar som robbet en bank, og så kom Fantomet etter di, og på it av bildene då ser vi Fantomet i fallskjerm på vei ner mot det toget så bankrøverne har stukket av i, og på neste bilde lander han på taket te toget, og så- så e han inne i toget og hændser di upp hele gjengen. Det va den flotteste glansserien eg har sitt, og det va nokke a det kjereste eg hadde. Men eg elsket hon. Så denne dagen, då hon satt der på trappen foran det grønne huset med sukkerkandisen i hånden og Selters-øgene sine og alt sammen, då gikk eg opp te hon og viste hon Fantomet- glansene mine og sa: "Du kan få di, alle sammen... hvis du vil vere kiket mitt." Og hon så på meg. Og hon så på glansene. Og eg stod og holdt glansene i hånden. Og så strakte hon hånden fram. Den hånden så hadde holdt sukkerkandisen. Og det va en klissete hånd, en brun og klissete hånd, og eg så kordan sukkerkandisklisset ville ødelegge glansbildene, og eg tenkte kor glad eg va i nettopp di bildene... Og så trakk eg hånden tebake, med glansene i. Og eg løp hem te meg sjøl og limte hele Fantomet-serien inn i it glansbildealbum, sammen med englar og bebiar og Jesus'ar med glittar på, og der står di den dag i dag. Så hon ble ikkje det første kiket mitt. Det va ikkje så lett å få it kik, i 1953. Og trappene og huset e revet ner. Men hon hendar det fremdeles at eg ser i byen. Hon går i pelsar, med nesen i sky og en a'en farge på håret enn dengangen. Og hon ser ikkje på meg. Enten så kjennar hon meg ikkje igjen, eller så ve hon ikkje vere ved det - at det va hon så nesten ble det første kiket mitt, i 1953.

© Bergen Off. Bibliotek Sist oppdatert 16. mars 2000 av av Anna Margreta Lunde, Henrik Kiiehn Nielsen og Kari Hop Skiftesvik